Etter å ha skrevet fem science fiction-bøker gjorde Richard Morgan et forsøk på å skrive fantasy. Resultatet ble ikke bra … det ble helt utmerket!

I utgangspunktet ønsket jeg ikke å ha for høye forventninger. Det er ikke alle som klarer å skifte sjanger like sømløst, og la oss være ærlige, folkens; det finnes vanvittig mye dårlig fantasy der ute! Men jeg synes forfatteren klarte dette på en elegant og original måte.

The Steel Remains er første bok i en trilogi som heter A Land Fit for Heroes. Først møter vi Ringil Eskiath, en tidligere ridder som definitivt har de beste årene bak seg. Som helter i slike bøker ofte er, er han stor og sterk, og han svinger et stort sverd. Og hvilket som helst sverd er det ikke, men et bastard sword (usikker på om det finnes et norsk begrep for dette) smidd av kiriath-stål, en etterlevning av en rase som for lengst har forlatt denne verden. Les mer »

Haiene er en allegorisk roman der handlingen foregår på et seilskip mot slutten av det nittende århundre. Det kunne like godt vært om bord på et romskip på vei til planeten Neptun – som også er navnet på barken i boken. For det er forsvinnende lite som dreier seg om sjølivet; hele romanen er stort sett viet til samfunnskritikk. Det skuffer meg. Jeg hadde håpet på en roman à la Master and Commander, med masse spenning og action. I stedet får man noe helt annet, og la meg bare slå det fast én gang for alle: jeg er ikke imponert over det som omtales som en av Jens Bjørneboes viktigste romaner. Les mer »

Jeg kom meg gjennom Tempelridderen også, bok to i serien om Arn, skrevet av Jan Guillou. Bok to er lengre, men også hakket bedre. Forfatteren er best når det er handling og ikke bare oppramsing av personer og hendelser, som det var mye av i den første boken. Dessverre trekker også det dårlige språket i denne boken ned. Det er en mengde tegnsettingsfeil, spesielt i starten; merkelig nok blir det noe bedre et stykke uti romanen. Enten så har oversetteren skjerpet seg, eller så har han fått hjelp. Les mer »

I The Temporal Void tar historien seg opp. Jeg syntes førsteboken var kjedelig fordi så veldig mye av handlingen skjedde i en alternativ verden – en verden som ikke ga meg så mye. Dessuten manglet boken veldig mye av den spenningen som de forrige Commonwealth-bøkene hadde. Det er synd at trilogien måtte bruke en hel bok på å komme opp på det nivået jeg har blitt vant med fra akkurat denne forfatteren, men nå er historien blitt både interessant, spennende og actionfylt. Les mer »

Vi pynter oss med horn er mitt første møte med forfatteren Aksel Sandemose, og jeg må si at jeg er imponert. Dette er skikkelig god skandinavisk litteratur. Jeg er ikke vant med riksmål, så jeg kan ikke kommentere så mye på språket, men dette er en mann som kan formulere seg – eller kunne; han døde seks år før jeg ble født. Les mer »