An Ambush of Shadows
08-04-2008 » Boklogg » Til kommentarene
Jeg ligger litt etter med noen bokanmeldelser. Det er to grunner til det: Jeg leste ferdig tre romaner i påsken og begynte på en fjerde, og jeg har vært foruten tilgang til Internett hjemme. Men her er mine kommentarer på bok fem i the Pelbar Cycle.
Historien fortsetter med Stel, en av hovedpersonene i serien, en nevenyttig kar som er instrumental i prosessen med å gjenoppfinne dampmaskinen. De starter med å bygge en dampdrevet båt som skal seile oppstrøms på den mektige elven som renner forbi byene til the Pelbar. I bokserien heter elven Heart River, men vi vet at det er snakk om mektige Mississippi. I mellomtiden jobber hans kone, Ahroe, med å knytte sammen relasjoner og skape en konføderasjon av alle småstatene, som i årtier har ligget i krig med hverandre.
Reisen oppover elven gir meg assosiasjoner til Joseph Conrads Heart of Darkness, og det viser seg raskt at ekspedisjonen har plukket opp en blindpassasjer; Stels lille datter: Raydi. Plotet tykner til når hun blir kidnappet av de krigsglade Tantalene. Stel har ikke noe annet valg enn å sette ut på egenhånd for å finne datteren og befri henne. Det blir en vanskelig reise østover.
Boken har sine meritter. Den er til tider spennende, men dessverre også meget forutsigbar for en erfaren leser. Også Stel er en slags antihelt, og på den måten blir persongalleriet veldig todimensjonalt. De er enten slemminger eller antihelter. Unntaket er kanskje øksemannen Tor, som er mer en tradisjonell helt. Men også han blir litt for stereotypisk.
Forfatterens språk er stort sett godt. Ikke all research er like bra, men han har god kontroll på syntaksen. Han får en stjerne av meg for å ha brukte ordet «inflammable» i sin korrekte form. (Det verste jeg ser, er feilskrivingen «flammable», som dessverre er svært utbredt.) Godt språk er dessverre ikke alt. Jeg synes forfatterens komposisjon rett og slett er kjedelig, selv om historien i seg selv fenger. Akkurat denne boken er noe svakere enn den forrige.
En siste lille detalj: Det er ikke jeg som har skrevet tittelen feil, det er omslaget på bildet under som er feil. Min kopi av paperbacken har korrekt tittel – altså den jeg har brukt. Dette er den eneste boken i serien på sju som ikke starter med «the».
Hva sier du nå? “Feilskrivingen «flammable»”? “Flammable” er da visselig et synonym til “inflammable”. Riktignok er “inflammable” det opprinnelige, mens “flammable” har oppstått i etterkant. Mer informasjon her:
http://www.write101.com/W.Tips215.htm
Har du ikke lest The Elements of Style, min venn? Det bør du gjøre. Fra kapittel IV, Words and Expressions Commonly Misused: «Flammable. An oddity, chiefly useful in saving lives. The common word meaning “combustible” is inflammable […].
Inflammable er korrekt. Flammable har oppstått som en følge av kronisk analfabetisme. Dessverre har misforståelsen gått så langt som å entre ordbøkene. Slik oppstår dessverre nye ord, som er bastarder av en voldtekt av språket. Styr unna i all litterær sammenheng. Mange slike eksempler i nevnte bok.
http://en.wikipedia.org/wiki/Inflammable#Linguistics:_Flammable_vs._inflammable
Det er en Simpsons-episode hvor en brannfakkel kastes gjennom et vindu og lander ved siden av en tønne med dietyleter. Den europeiske kirurgen sier da: «Don’t worry, it’s inflammable!»
Jeg vet ikke helt om det er verdt å nevne at en forfatter, hvis bok har gått gjennom både redaktør og korrektur, har brukt et ord korrekt.
Erik: Jeg skjønner godt at man kan mislike et ord. Jeg har også registrert at du anti-digger “mere” (en riksmålsform av “mer”).
MEN - å gå fra misliking til forbud er et skritt sosialistene kan få ta. Vi andre anerkjenner vel individets frihet til å gjøre ting vi ikke liker, inkludert å skrive “flammable”?
Når ord oppstår som følge av misforståelser mener jeg man er i sin rett til å mislike, og unngå å bruke, dem. Eller mener du man skal kunne skrive “potensiale”, “triologi”, “plastikkpose”, og så videre? For 90 % av befolkningen bruker jo disse ordene.
Tar jeg feil, eller er ikke bokmål den vedtatte skriftformen i Norge? Jeg trenger sannsynligvis en leksjon i norsk språkhistorie, men jeg beklager, jeg ser ikke behovet for nynorsk og riksmål ved siden av bokmål.
Jeg gjentar, hvis du innbefatter deg med å skrive på engelsk, eller oversetter fra norsk til engelsk, bør du lese The Elements of Style, Strunk & White. Den er meget anerkjent.
Stian, har du noen gode ressurssider på Internett på historikken og sammenhengen mellom riksmål og bokmål?
Erik: Jeg mener at språket utvikler seg ved at noen peiser på med nye skrivemåter mens andre holder på de gamle. Vi trenger begge: fornyelse og tradisjon.
For ingen av oss vil vel skrive kav dansk? Men det hadde vi gjort dersom vi hadde lukket øynene for språkets fornyelse. Nei, vi hadde trolig skrevet runeskrift.
Tradisjonen er imidlertid like viktig. Man bør tilstrebe en kontinunitet i skriftbildet på tvers av generasjonen. Det betyr at JEG aldri kommer til å skrive “potensiale” eller anbefale denne ordformen, men om 50 år kan det godt være at så mange skriver det ordet at det da må regnes som korrekt skrivemåte.
Usus est tyrannus.
Og “The Elements of Style” har vært på radaren min noen år, kan godt tenke meg å pløye den.
Riksmål er etter min mening det egentlige norske språk, mens bokmål er en statsnormert målform. Det står litt om det her:
http://www.riksmalsforbundet.no/historikk.html
Ken Jensen har også interessert seg en del for dette i det siste. Rundt 8. mars gikk det to e-poster mellom oss om forskjellen på riksmål og bokmål. Du var også på adresselisten, men du har kanskje mistet dem? Jeg videresender dem til din e-postadresse nå.
Jeg tror ikke folk sier og skriver “potensiale” fordi de synes ordet fungerer bedre sånn, men fordi de tror det skal skrives slik. Hvorfor det er slik, skjønner jeg ikke. Samme med “triologi”. Hvordan oppstår slike uhyrligheter? Er man bevandret i engelsk vet man jo at det også der heter “potensial” og “trilogy”. Skrivemåten er jo nesten identisk.
Hvis et språk skal dikteres av de som skriver det feil, vet jeg ikke hva vi ender opp med. Det er en gammel debatt, men fortsatt aktuell. Jeg er selvsagt med på at fornuftige og logiske endringer i språket er på sin plass, men skal vi fjerne ord som “dem” og “ham”?
Jeg har lovet meg selv å lese mer norsk. Det blir en hovedtyngde innen amerikansk litteratur. Nå har jeg anskaffet meg «Ragnarok» av Tom Egeland. E-poster er mottatt, lest og arkivert. Takk for link!
The Elements of Style: http://www.bartleby.com/141/
Dette er den originale utgaven til Strunk, og ikke den som er revidert av White og som du får kjøpt i bokform nå om dagen.