Store var forventningene til den (bokstavelig talt) siste boken av David Gemmell, og tilsvarende stor var frykten for at dette skulle være et halvferdig verk – siden det var Gemmells kone, Stella, som tok på seg den lite sympatiske jobben å ferdigstille Troy-trilogien. Jeg sier «lite sympatisk» fordi det er en tap-tap-situasjon for henne: Er boken bra, går æren til David Gemmell – som tross alt hadde skrevet sine notater og synopsis og startet på romanen. Er boken dårlig, vil Stella få skylden for det. Men frykt ei, mine frender, fans av Gemmell og tilhengere av fantasy og historisk fiksjon; Troy har fått en verdig avgang. Alle vet at byen falt, men det gjorde den med stil.

Før dere halshogger meg for å ha avslørt at byen falt – D’oh! Selvsagt falt byen! Troy, eller Troja – som vi gjerne sier på norsk. (For enkelhets skyld bruker jeg den engelske skrivemåten, selv om Troja faktisk er riktig i forhold til den greske uttalen.) Det er som å snakke om filmen Titanic, at skipet gikk ned. Øyh! Takk skal du faen meg ha! Sank båten? (Som man gjerne sier på nordnorsk, selv om det selvsagt er feil å kalle et fartøy på 269 meter for «båt» – noe de også gjorde et poeng av i starten av filmen.)

Hvor var jeg? Ja, Troy.

Selvsagt har ikke Gemmell fjernet seg for mye fra den originale historien, men han har unnlatt å bruke de mest opplagte klisjeene. Han har funnet sin egen måte å fortelle historien på. Han har for eksempel en annen vri på den trojanske hesten, og duellen mellom Achilles og Hektor har nok ikke blitt fortalt på denne måten før.

For de av mine lesere som ikke er så kjent med verken forfatteren eller bøkene hans, her følger en kondensert versjon:

David Gemmell ble født i England i 1948. Han ble utvist fra skolen i en alder av 16 år, og han ble derfor dørvakt. Historien skal ha det til at han var så veltalende at han sjelden måtte bruke makt. Han snakket folk ned, som man sier det. Hans ferdigheter med ord ga ham jobben som journalist, og i 1984 kom Legend ut. To år senere var han heltidsforfatter.

Gemmell var altså på min alder da han ga ut sin første roman. Han døde i 2006.

Bibliografien hans består av 31 romaner. (Da ser jeg bort fra obskure prosjekter som ikke bærer hans navn.) Du kan grovt dele dem inn i fem bolker: Drenai-sagen (11 bøker), Rigante-serien (4 bøker), Sipstrassi (7 bøker), Troy (3 bøker) og Uavhengige (6 bøker). Med unntak av Troy, har jeg lest dem alle to ganger.

David Gemmell er etter min mening blant de fire beste fantasy-forfatterne i verden – død eller levende, det spiller ingen rolle.

1. David Gemmell
2. Conn Iggulden*
3. George R.R. Martin
4. Scott Lynch

Det er morsomt å merke seg at Conn Iggulden er en stor fan av Gemmell. Conn skrev forordet i Fall of Kings, og han sier der at foruten Gemmell ville han neppe ha skrevet Emperor-serien. Conn er også langt på vei i ferd med å bli en ny Gemmell. Det vil jeg også si om Ken Jensen og hans epos Sverdmesteren – som han jobber med nå – basert på de utdrag jeg har fått lese. Begge har et enormt potensial hva skikkelig god fantasy gjelder.

*Noen vil kanskje si at Iggulden skriver historisk fiksjon, ikke fantasy, men jeg synes sjangeren er en nær slektning, og det Conn har gjort med Emperor-serien, er det samme Gemmell gjorde med Troy og Lion of Macedon / Dark Prince.

Hva er det så som gjør Gemmell så god? Det vil du sikkert vite, kjære leser, hvis du ikke har lest noen av hans bøker.

Gemmell setter historien i høysetet. Han lager ikke en komplisert verden full av tusser, alver, troll og gud-vet-hva, for så å gå rundt og digge det han har skapt. Det han skriver, berører historien, ingenting annet. Han holder seg til saken og skriver i tillegg vanvittig godt. Hovedpersonene hans, som det aldri er for få eller for mange av, er troverdige, tredimensjonale skikkelser som utvikler seg gjennom fortellingen. Han er en mester i å skrive dialog og beskrive kamper, enten det er store slag eller dueller. Det er ofte jeg sitter med tårer i øynene fordi jeg har levd meg så godt inn i historien og kjenner hovedpersonene så godt. Videre er Gemmell i stor grad uforutsigbar. Helten kan godt dø midt i boken. That’s the Gemmell way. You never know!

Hvis jeg skulle trekke frem noe jeg synes er et minus med Gemmell, er det at noen av bøkene hans godt kunne ha vært lengre – mer i retning av bøkene til Scott Lynch, men ikke så omfattende som bøkene til GRRM.

Bøkene om den sagnomsuste byen med de høye murene er ikke noe unntak hva min karakteristikk av David Gemmells forfatterskap vedrører. Det er fantastisk lesning. Mitt problem var at jeg brukte bildene fra filmen da jeg leste trilogien. Det er forsåvidt ikke så ille – for jeg likte filmen også, spesielt director’s cut. Men det er store forskjeller. Den mest prominente skikkelsen i Gemmells versjon, er Helikaon. Han ser du bare så vidt i filmen.

Jeg ga bøkene henholdsvis 8, 10 og 9 i karakter. Således blir min karakter for trilogien sett under ett en solid 9/10.

Det som trakk ned i Fall of Kings, var fire skrivefeil – svært uvanlig i en Gemmell-bok utgitt på et amerikansk forlag. Man kunne også ane en kvinnelig røst i boken, selv om dette ikke er direkte negativt. Heldigvis er det ingen overgang – her døde Gemmell og kjerringa tok over – ingenting sånt. Stella Gemmell har nok bare fylt ut hullene. Det var også en passasje mot slutten av boken, etter at Agamemnon har inntatt Priams trone, som virket malplassert.

Mer skal jeg ikke si, annet enn å brøle ut min begeistring og anbefaling. Les, les, les! Så vidt jeg vet er alle bøkene hans ute i pocket i USA og UK. Start med Sword in the Storm, Dark Moon eller Waylander. De er alle glimrende. Dark Moon er frittstående. Sword in the Storm starter Rigante-serien, og Waylander er den første i Drenai-sagaen (kronologisk sett).