Lisey’s Story
03-05-2008 » Boklogg » Til kommentarene
I skrivende stund har jeg lest 48 bøker av Stephen King (siden 1994, da jeg startet å føre logg). Til sammen har jeg lest 283 bøker siden 1994, og det er godt mulig at tallet er 300 ved utgangen av halvannet desennium. Slik jeg ser det akkurat nå, er det et oppnåelig mål.
Jeg har lenge vært fan av The Horror King, men jeg må medgi at de siste årene har det vært langt mellom de gode bøkene. Jeg vet ikke hva det skyldes, men det kan virke som om mannen rett og slett begynner å «bli brukt opp». Nå har jeg ikke lest alle de nyeste romanene hans, men den forrige virkelig gode romanen, var The Dark Tower – sjuende og siste bok i serien med samme navn.
Forfatteren er en mester i å bygge opp stemning – enten den skal være skummel eller bare spennende, men i Lisey’s Story – dette uttrykker jeg best på engelsk; he’s not really building up to anything as much as he’s stalling!
Jeg måtte drøvtygge meg gjennom 200 sider før det i det hele tatt skjedde noe av interesse!
Og når det endelig skjer noe, er det ikke så spennende likevel. Han gjentar bare en idé han allerede brukte i Pet Sematary. Gud bedre, sier jeg nå, han må ha noe bedre å komme med enn dette. Historien handler om en gammel dame som mimrer om de gode, gamle dager, da gubben hennes fortsatt levde. Det som følger er for det meste flashbacks i flashbacks.
Og skurken i historien? Mer patetisk kjeltring skal du lete lenge etter.
Eneste grunnen til at romanen får ståkarakter, er fordi den er vagt underholdende til tider, og som vanlig har forfatteren et godt språk og en fin fortellerstil. Men med mindre du, som jeg, har som intensjon å lese alt han har skrevet, kan du godt hoppe bukk over stakkars Lisey.
Jeg er enig i alt du sier her, Erik. Dog, jeg er overrasket over at du gir boken såpass bra karakter. Jeg ville ikke gått høyere enn en toer. Forfatteren går rundt grøten og kjeder vettet av leseren i en tredel av romanen, før ting endelig begynner å skje. Historien er heller ikke spesielt godt skrevet. Begynnelsen er kaotisk og forvirrende. Var det noen som drepte ektemannen? Hvem drepte ektemannen? Var det karakter A? Nei, ikke karakter A. Karakter B? Nei, vent, ingen drepte ham.
Mimringen til enken er rotete, og bokens progresjon er drevet av tåkeprat. Også Black House begynner elendig, men der bruker parhestene King og Straub “bare” noe i overkant av hundre sider på å komme til saken. Andre elendige Stephen King-bøker, som bør unngåes av alle andre enn blodfansen, er The Regulators, Rose Madder og From a Buick 8. Alle disse er en pest og en plage å komme gjennom.
Forresten, Erik, la du merke til at Andy Clutterbuck ennå jobber i politiet, til tross for at han druknet tidilig på nittitallet, minst ti år før handlingen i Lisey’s Story finner sted? Det er sløvt av forfatteren å inkludere en død rollekarakter. Det er også noen episoder med ufrivillig komikk, som når King skriver: “Scott was in the kitchen frying bacon in his underpants.”