Tom Egeland var bare 24 år da han skrev denne, og det står det respekt av. Jeg ville antakelig gitt denne mye bedre karakter hvis jeg hadde lest den da jeg selv var 24, men siden jeg nå selv er forfatter – eller i det minste forsøker å bli det, må jeg være mer kritisk. For selv om boken er underholdende – og dette er tross alt science fiction, utgitt på Aschehoug forlag, merket “krim” – har den åpenbare svakheter. Mange av dem kunne lett vært unngått.

Ragnarok ble først utgitt i Hjemmets bokklubb i 1988, da under tittelen Stien mot fortiden. Jeg er enig med forfatteren i at Ragnarok er en bedre tittel. Senere har han skrevet og utgitt Skyggelandet (1993), Trollspeilet (1997), Sirkelens ende (2001), Åndebrettet (2004) og Ulvenatten (2005).

Hovedpersonene i Ragnarok er Erik og Nina. Det er snart nyttårsaften, og de har leid en hytte for anledningen. Dette er i gamle dager, før GPS og mobiltelefon blir allemannseie, hjemme i stuene til folk er det VHS-en som hersker, og TV-skjermen er en stor, tung firkantet kasse. Det unge ekteparet har bare en veibok til navigeringshjelp, og følgelig kjører de feil i mørke og tett snødrev. I en krapp sving farer de utfor, og da de kommer til seg selv igjen, har de, men merkelig nok ikke bilen, havnet i en tidsforskyvning. Året er 1163.

Årstiden, derimot, er nøyaktig den samme. Tilfeldig eller som følge av en mekanisme i tidsforskyvningen? Det fremkommer ikke av boken. Uansett, Erik og Nina, skadet som de er, ankommer til en gård ved Mårsjø, et stykke fra der de kjørte utfor. Begge må være i sjokk etter ulykken, for i stedet for å søke tilbake mot veien og forsøke å finne bilen – med tilhørende førstehjelpsskrin, lommelykt, o.l., virrer de altså inn i skogen.

Gården de kommer til, har verken elektrisitet eller telefon (man kunne ha telefon uten å ha elektrisitet i gamle dager, for telefonkabelen bærer selv strøm nok, akkurat som med telegrafen). Folkene på gården prater heller ikke et språk ekteparet forstår, nok et hint om at noe er veldig galt. Om det er en følge av ulykken, eller om de bare er litt trege i oppfattelsen, så går det iallfall veldig lang tid før de skjønner at de har havnet i fortiden.

Erik unnslipper gården, men Nina blir igjen – svak som hun er etter blodtap og hjernerystelse. Erik finner frem til bygden Juvdal og forsøker å rekruttere hjelp for å hente Nina, men han blir ikke trodd. Det ligger ingen gård ved Mårsjø. Den brant nemlig ned for over 800 år siden.

Romanen er underholdende, om ikke veldig spennende, og språket er godt. Dog, det er inkonsekvent. Forfatteren blander riksmål og bokmål, og det virker ikke som han har bestemt seg for å like a-endinger eller ikke. Man finner former som “bygda” og “bygden” om hverandre. “Ben” og “bein” blir også blandet, og “brakk” blir benyttet der det skulle stått “brekte”. Stephen Kings roman Pet Sematary blir omtalt som Pet Cemetary. Stygg skrivefeil. Høflighetsformer som “De” og “Dem” blir brukt veldig ofte. Det var gjerne slik de pratet i den tiden, men for meg ødela det mye av flyten i historien. Kanskje burde dette blitt moderert noe i denne reviderte utgaven?

Er dette en roman med handling fra vikingtiden? Nei. Det kan vi slå fast med én gang, og som det står i boken:

«Er de vikinger?» spurte Eilif.
Professoren ristet på hodet. «De er innlandsbønder som dyrket jord og drev fangst og fiske. Dessuten herjet vikingene før dem. Men deres guder var hedenske, og de var nok noen riktige hardhauser.»

At gudene deres var hedenske og noen hardhauser, var kanskje unødvendig å si, men dette er i professorens munn, ikke forfatterens. Det jeg stusser over, derimot, er hvorfor ordet “viking” er så vanlig i en roman som ikke pågår i vikingtiden – som varte fra de første dokumenterte raidene på Irland og vestkysten av England, til cirka 1060. Gården fra Mårsjø er ikke fra vikingtiden. De laftet ikke tømmer i den tidsepoken, de bygget hus (og kirker) med loddrette planker, også kalt “staver”, derav “stavkirke”. Hvorfor 1163, Egeland? Hvorfor la du ikke historien til den faktiske vikingtiden? Da ville tittelen Ragnarok klinget så mye bedre.

En annen ting, en scene i boken, som ødela mye av stemningen for meg, er passasjen hvor Bente Nordfjord presterer å skyte seg selv med et jaktgevær. Hun holder haglen. En innbruddstyv tar tak i løpet og vil ta våpenet fra henne, men hun drar det til seg. Hvordan det er mulig å holde i skjeftet og fortsatt dra våpenet mot seg slik at man kommer foran munningen(e), er for meg totalt uforståelig. Et jaktgevær har normalt en lengde på omtrent 115 cm. Fra munningen(e) til avtrekkeren er det vanligvis 80 cm. Dette var ikke et avsaget våpen, men en hagle for jakt. Situasjonen som beskrevet, er tilnærmet umulig.

Det jeg liker med romanen, er at dette er science fiction, utgitt på et norsk forlag. Jeg forsøker selv å få utgitt science fiction, så dette er good news. Tilfeldigvis skriver jeg også selv på en serie fra vikingtiden. Det er hovedgrunnen til at jeg ville lese denne romanen. Jeg håpet å kunne lære noe og kanskje berike språket mitt. Ragnarok har også elementer av krim, men i en historie om en tidsforskyvning, hvor mennesker forsvinner og dukker opp igjen, og hvor denne tidsforskyvningen til slutt løper fullstendig løpsk, plasserer boken helt klart i sci-fi-hyllen.

Derfor er det synd at korrekturleseren har gjort en så slett jobb med romanen. Hvis vi ser bort fra de språklige uregelmessighetene, er det mange tabber som denne:

Erik smøg seg lydløst inn i hovet. Volven sto med ryggen til og galdret skingrende og ubehersket. Fråden sto om munnen hennes, og da hun halvveis snudde seg, så han at øynene ulmet lik staven hun veivet med.

Etter at volven snudde seg (delvis) kunne Erik se at øynene glødet, men hvordan kunne han se at hun frådet før hun snudde seg?

Det som ga meg mest, var etterordet om nygotismen. Jeg antar at Egelands forfatterskap har tatt seg kraftig opp etter debuten. Hans Sirkelens ende har blitt sammenlignet med Da Vinci-koden. Jeg er ikke så sikker på at dette er et godt tegn. Sistnevnte var høyst middelmådig, men har solgt fantastisk bra, noe som sier mye om hvordan markedet fungerer.

En siste kommentar: Det moret meg å observere likheten mellom Ragnarok og Bram Stokers Dracula. Begge er i nygotisk stil, og begge bruker virkemidler som brev (og dagboknotater) til å formidle historien. Erik er Jonathan Harker og Nina er Mina, professør Ødegaard er Van Helsing. I stedet for vampyrer har vi gale vikinger fra fortiden, og det hele foregår i øde fjellstrøk med mye mørke, uvær og mange overtroiske bønder. Volven er den onde skapningen, Dracula, som til slutt ender opp med et hull i brystet, og blod er en sentral effekt i fortellingen.