The Black Company
29-04-2008 » Boklogg » Til kommentarene
Siden David Gemmells ubetimelige død, har jeg vært på jakt etter gode fantasy-forfattere. Det går alt for lang tid mellom hver gang George R.R. Martin og Scott Lynch slipper en roman; noe må man ha å lese på i mellomtiden. Denne gangen falt valget på Glen Cook. The Black Company er også navnet på serien, og den handler om en elitestyrke som leier seg ut til den som betaler godt, uavhengig av om deres arbeidsgiver blir vurdert som “god” eller “ond”.
Jeg skriver ikke så mye om handlingen. Den er godt beskrevet her.
Det første som slo meg, er den overdrevne bruken av kallenavn. Veldig få karakterer i boken blir omtalt med sitt virkelige navn. På meg virket det kunstig, spesielt i starten, men det er mulig man blir vant til det etter hvert. Det andre som slo meg, er mangelen på beskrivelser. Karakterene blir veldig endimensjonale. Man aner ikke hvordan de ser ut. Det tredje er den slurvete fortellerteknikken. Den fører til at man gjerne må gå tilbake i teksten for å danne seg en oppfattelse av hvor karakterene er, og hvem det var som sa hva. Forfatteren behersker ikke regelen for nytt avsnitt når perspektivet endrer seg fra en person til en annen. Det fører til stor tvil om hvem som uttalte seg om hvilket tema.
Til forfatteren forsvar må jeg innrømme at det blir bedre i bokens andre halvdel. Språket flyter bedre, handlingen blir lettere å forstå, og man begynner å ane konturene av et slags potensial.
Hvis man ser bort fra rollespillpreget og den svake starten, kan denne serien ha noe for seg. Alle forfattere utvikler seg, og jeg tror jeg skal prøve meg på neste bok også. Når det er sagt, så burde forlaget ha stilt strengere krav til denne utgivelsen. Det er en del unødvendige skrivefeil. Blant de jeg oppdaget, kan jeg nevne “millenium” – som skal skrives “millennium”, “grey” – som på amerikansk skal skrives “gray”, og “portcullus” – som ifølge ordboken skal skrives “portcullis”.
Når vi er inne på skrivemåter, så er vel ikke ordet “karakter” riktig å bruke om fiktive personer på norsk? Vi bruker vel helst ordet “figur”?
Man kan godt bruke ordet “karakter” på norsk også.
Se punkt 2, om “i romaner”.
karakte’r m1 (fra gr, av kharassein ‘risse inn’)
1 kjennetegn, særmerke, preg debatten fikk k- av munnhoggeri / øverst skifter dalføret k- / et folks nasjonale k- / krisen er av forbigående k-
2 (person med slik el. slik) moralsk fasthet, viljestyrke ha en sterk, svak k- / han er en svak k- / i romanen opptrer bare helstøpte k-er
3 mål på skoleprestasjoner gi k-er / få gode k-er til eksamen / tallk-
I romanen opptrer bare helstøpte figurer med moralsk fasthet?
Det er vel sikkert lov, men definisjon 2 under figur virker mer rett.
figu’r m1 (fra lat., av *fingere ‘danne’)
1 kroppsform, skikkelse ha god f-
2 person i et diktverk gjennomgangsf- / f-ene i skuespillet / gjøre en god, dårlig, ynkelig f- et godt, dårlig, ynkelig inntrykk
Kanskje du kunne lage et innlegg om din mening angående utfasingen av semikolonen?
Joda, det er mange gode synonymer å velge i. Det er også viktig å variere bruken av dem. I omtale av en fantasy-bok synes jeg ordet “karakter” passer fint inn.
Semikolon er et finurlig tegn. Noen ganger er det kjekt å ha, men det har bare to bruksområder.
http://www.korrekturavdelingen.no/K4Semikolon.htm
Jeg tenker spesielt på semikolon mellom leddene i en oppramsing – hvor det ikke går å bruke komma … se eksempelet.