Da var turen kommet til å skrive om bok 3 i serien Beyond Armageddon, eller the Pelbar Cycle, som er en alternativ serietittel. (For bakgrunnsinformasjon, les den forrige omtalen i min Boklogg.)

Er så bok nummer 3 like bra som nummer 2? Nei, den er litt svakere. Det skyldes til dels slurv fra forfatterens side, i tillegg til at historien er høyst forutsigbar. Det virker nesten som om forfatteren bruker denne forutsigbarheten for å bekrefte den moralen han legger til grunn i serien. Hvis du gjør noe umoralsk, går det galt, og slik er det i forfatterens verden. Dessverre er det ikke alltid slik i virkeligheten, og denne «good vs. evil»-stigmaen er noe av det som dreper sjangeren og gjør den uinteressant for mange. (Heldigvis finnes det mange forfattere som ikke følger formelen, men Paul O. Williams er ikke blant dem.)

The Dome in the Forest er den første boken i serien som forteller hva som skjedde for 1100 år siden. Hva forårsaket armageddon? Selvsagt var det krig og elendighet. Kjernevåpen blir nevnt, og at russerne har en høyenergilaser i bane rundt planeten som var i stand til å ramme mål i USA. Forfatteren maler overraskende nok ikke noe sorthvittbilde av konflikten som oppsto, men legger økonomiske problemer i USA til grunn, og at konflikten hadde sitt utspring i søramerika. Det legges ikke skjul på at dette skjedde en gang i den nære fremtid, for det er en del teknologi i boken som ikke er kjent i det Herrens år 2008. Handlingen i serien er således lagt til en gang etter år 3000.

Men det er ting som skurrer. The Dome er nemlig en stråle- og eksplosjonssikker bunker midt i ødemarken, som har vært forseglet helt siden den tredje verdenskrig. Det er greit nok. Dette er tross alt science fiction. De som bor i bunkeren, aner ikke at mennesker har overlevd på utsiden, og at store deler av kontinentet er beboelig igjen – unntatt ground zero for bombene som falt – der lever det ingenting, og å krysse disse tomme landskapene er døden. Merkelig nok har de ikke kameraer som kan vise bilder fra utsiden av bunkeren, og deres eneste sensor for å måle radioaktivitet, er defekt. Den viser dødelig stråling utenfor.

Jeg skal ikke avsløre så veldig mye av handlingen, men beboerne i bunkerkomplekset forteller om et «meteorregn» som utløste katastrofen, fordi USA trodde de var under et angrep. Her er det mye motstridende detaljer, og enhver sci-fi-forfatter bør vite hva en meteor er. Tillat meg å presisere hva jeg mener.

En stor stein ute i verdensrommet kalles en «asteroide». Man mener da primært store steiner i Solsystemet som går i en eller annen bane. Hvis et slikt objekt er på vei inn i Jordens atmosfære, altså på kollisjonskurs med planeten vår, eller en annen planet, heter det «meteroide». Hvis objektene er små vil de brenne opp i atmosfæren på grunn av den store friksjonen, og vi kaller dem da «meteorer» eller «stjerneskudd». En tilstrekkelig massiv stein vil ikke brenne opp, men treffe bakken. Dem kaller vi for «meteoritter». Du vil altså aldri finne en «meteor» på bakken, for per definisjon ville det da vært snakk om en «meteoritt».

En annen ting som lyder dårlig, er forfatterens bruk av ordet «tape». Dette er visstnok et lagringsmedium. Jeg vet jeg er urettferdig nå, men en slik anakronisme ødelegger leseropplevelsen. På åttitallet trodde man sikkert at disse klumpete, stygge kassettene skulle eksistere til evig tid. Sannheten er at de etter år 2000 har vært et marginalt produkt for spesielt interesserte, skjøvet til side til fordel for runde, skinnende plater, først for audio, deretter for video. Jeg tror ikke fysiske lagringsmedier vil dominere i fremtiden. I den grad man trenger noe fysisk, vil små minnebrikker eller krystaller være tilstrekkelig. Fortrinnsvis vil man nok lagre all data i RAID-disker.

Jeg bør vel komme til en konklusjon snart. Boken er ikke dårlig, men forfatteren tilfører lite nytt, og hans beskrivelser av bunkeranlegget mangler realisme. Det han er flink på, er beskrivelsen av et primitivt samfunn i vekst og ulike kulturer som må tilpasse seg viten om hva som en gang var. Det er en konflikt mellom to hovedgrupper, de som vil preservere den primitive levemåten og forby all teknologi, og de som omfavner ny teknologi og ønsker å reintegrere den i samfunnet sitt. Begge leirene mener deres måte er den beste i forhold til å unngå en fremtidig kataklysme.

Hovedpersonene er stort sett de samme som i bok 2, men mange nye kommer til og går over i neste bok. Roman nummer 4 inneholder heldigvis et glossar.