Jeg ble ferdig med bok 4 i The Pelbar Cycle i natt, og jeg må si at den gjorde atskillig bedre inntrykk enn nummer 3. I denne romanen finner forfatteren tilbake til magien og spenningen i førsteboken, og språket er levende og interessant.

Handlingen er hovedsakelig lagt til Threerivers, den sydligste av de store steinbyene til the Pelbar. Der Northwall og Pelbarigan er massive festninger – genialt konstruert, men akk så stygge, er Threerivers et kunstverk i stein, like dødelig som sine søsterbyer, men designet av den legendariske Craydor; en kvinne som i dag dyrkes nærmest som en helgen.

Threerivers er regnet som den mest uinntakelige av byene og blir styrt av den rigide – og tør jeg si frigide – Udge, Protector of Threerivers. Utenfor murene lurer the Peshtak, en pestbefengt bande som forsøker å erobre Threerivers. Innenfor utløser to brødre, to unge gutter, en serie med hendelser som får fatale følger for byen og befolkningen. En av dem blir puttet i et mystisk fangehull i festningens grunnvoller, mens den andre unnslipper og drar på en lang reise for å finne noe som kan snu den katastrofale utviklingen ved Threerivers.

Jeg ble fanget inn av stemningen og magien ved den gamle festningsbyen, men så har jeg alltid vært dypt fascinert av borger, festningstårn, fangehull og tilstedeværelsen av skjulte dører og hemmelige ganger! Forfatteren beskriver et samfunn i endring – et samfunn der mennene har gjort de tunge løftene, og kvinnene har blitt satt til å styre – en sosial struktur som er dypt urettferdig og samtidig en anakronisme i et moderne samfunn, der likhet mellom kjønnene er en nødvendighet.

Bok 4 signaliserer også en kursendring i serien, mot det bedre og mot noe nytt, og jeg er igjen i posisjon til å anbefale serien.