Den sjette og nest siste boken i serien er også en av de bedre. The Song of the Axe handler om Tor – the axeman – en værbitt og erfaren kriger, som mistet armen i en av de forrige bøkene, og en ung, uerfaren gutt – Tristal. Sammen legger de ut på en hasardiøs og grensesprengende ferd nordvestover, en ferd som bringer dem begge på randen av fortvilelse, død og galskap – ikke nødvendigvis i den rekkefølgen – flere ganger.

Ettersom Ken klyper meg bak med glødende tenger for å få meg til å skrive på egen roman, skal jeg ikke utbrodere for meget på de resterende bind i denne serien, men jeg føler en sterk trang til å komme ajour med mine forsømte bokomtaler!

Nå vet jeg ikke om Paul O. Williams noensinne leste noe av Margit Sandemo; da tenker jeg spesielt på Sagaen om isfolket, men Tor og Tristal kommer iallfall til the Ice Valley, hvor et folk har levd isolert i århundrer. Påfallende likhetstrekk satt til side, boken er underholdende, på tross av mye unødvendig dialog, tomt pjatt for det meste, og en del tvilsomme personbeskrivelser.

Jeg brukte to dager i løpet av påsken til å fosse gjennom denne romanen, og jeg angrer ikke på det. Noen passasjer var direkte spennende, og når Tor svinger øksen, er det best å løpe.