Richard Morgan has gone and done it again! Written a hellishly good bok. Han er fra før best kjent for Takeshi Kovacs-bøkene, en trilogi (så langt) satt relativt langt inn i fremtiden. I TK-universet blir de aller fleste reiser foretatt via Hyperspatial Needlecast. Teorien bak denne teknologien blir ikke forklart, men jeg tolker det som at informasjon blir sendt gjennom et ormehull til destinasjonen, og at årsaken til at de ikke bare sender fysiske objekter på denne måten, er at man ikke klarer å lage ormehull som er stabile nok, eller kan holdes åpne lenge nok, til å sende fysiske objekter. En datastrøm, derimot, går helt greit, og datastrømmen tilsvarer et menneske.

Man ankommer altså til destinasjonen som rådata, og man må der uploades i en kropp; sleeving, eller resleeving, kalles det i trilogiens univers. På samme tid har de fleste mennesker innoperert en såkalt stack øverst i ryggraden som kontinuerlig tar backup av deg – altså en slags time capsule. Jeg nevner alt dette fordi Thirteen er helt annerledes. (I UK er boken kjent under tittelen Black Man – fordi hovedpersonen er “svart”.)

Thirteen er ikke satt så langt inn i fremtiden som TK-trilogien. Det utelukker ikke at det er samme univers, men teknologien for Needlecasting er iallfall ikke oppfunnet. Reiser mellom Mars og Jorden foregår via tradisjonelle romskip, hvor besetningen ligger i dvale, beskyttet mot ødeleggende G-krefter og tidens tann. Om det er for å spare penger, eller om teknologien er for begrenset, vites ikke, men en reise fra Mars til Jorden tar mange måneder. Det er en viktig del av plotet i boken.

Romanen starter med at et romskip styrter i havet på Jorden, i.e. mannskapsseksjonen av skipet, som er konstruert for å tåle re-entry. Skipet har reist fra Mars på autopilot, og om bord finner politiet rester av mennesker. Noen, eller noe, har spist av dem på den lange reisen fra Mars. Det hele er et mysterium, og to etterforskere jobber med å finne ut hva som har skjedd.

Samtidig blir vi introdusert for hovedpersonen: Carl Marsalis. Han er ikke et menneske; han er en thirteen. Genetisk forbedret supersoldat. Trent opp fra barndommen av til å være en kald, effektiv drapsmaskin.

For effektiv.

Når romanen starter, er thirteens allerede en utdøende art, internert, bannlyst, eller i eksil på Mars, hvor de er litt mer velkomne. Men noen få, som Carl Marsalis, opererer med lisens. Lisens til å drepe, lisens til å bevege seg fritt på Jorden. Carl Marsalis er en statlig godkjent bounty hunter, en Blade Runner, eller fremtidens James Bond, with license to perform extreme violence and bloodshed. Carl Marsalis jakter på rogue thirteens, akkurat som Rick Deckard i Blade Runner, og jeg kan love deg at agent 007 ville blitt vanvittig misunnelig på pistolen til Marsalis!

Richard Morgan, eller Richard K. Morgan, som han kaller seg, skriver utrolig godt. Han bruker språket som Richard B. Riddick bruker kniven i Pitch Black: på en så profesjonell og elegant måte at det blir til en kunstform! Go for the sweet spot! Det er det nærmeste jeg kommer sannheten i forsøket på å beskrive hvordan Morgan skriver. Og handlingen, plotet, alle trådene som skal hekles sammen; det er gjort på en mesterlig måte.

Det er veldig lite som skiller denne boken fra toppkarakter. Jeg har gitt den 9/10. Morgan har skrevet en eller to bøker bedre enn denne, derfor min nier, men det er en sterk nier! Kan ikke gjøre annet enn å anbefale forfatteren på det sterkeste. Start gjerne med denne boken. Read it and weep. I certainly did!