Wolf in Shadow
28-09-2008 » Boklogg » Til kommentarene
Da var turen kommet til å snakke om de tre siste bøkene i Stones of Power-serien til David Gemmell, nemlig Jon Shannow-trilogien. Den starter med Wolf in Shadow, tidligere utgitt som The Jerusalem Man, som er en av Shannows mange kallenavn. Boken kom ut første gang i 1987, hvilket gjør den til nummer fire i utgivelsesrekkefølgen. (Totalt rakk Gemmell å skrive 33 – eller 32,5 – bøker før han røkte seg ihjel, medregnet hans eneste bok som ikke er fantasy.)
Så kan man naturligvis diskutere seg imellom om hvorvidt Jon Shannow-bøkene er fantasy, eller science fiction; post-apokalyptisk fantasy, vil jeg kategorisere dem som, og dertil minner de meg meget om både Dark Tower- og Pelbar-serien. Det blir en slags Mad Max, bare foruten biler. Da burde du, om du ikke har lest bøkene, ha et omtrentlig bilde i hodet.
For å være ærlig, er det ikke mye til handling i JS-bøkene. Det går stort sett i at protagonisten rider rundt og leser fra bibelen mens han plaffer ned antagonister på sin vei mot en hellig by som ikke eksisterer andre steder enn i hans forstyrrede sinn. I god Dirty Harry-stil leverer han noen velvalgte ord før han lar revolveren tale sitt språk. Særlig originalt er det ikke, men man kan ikke unngå å humre i skjegget over de velskrevne strofene. Det er betraktelig mer stil enn substans i trilogien, og der i ligger attraksjonen. For Jon Shannow er en plaget mann, fanget av sin egen mørke fortid og sin inngrodde trang til vold; han er en ekte sosiopat. Han tar liv uten å blunke, men ikke fordi han liker det, og bare når han føler at det er riktig i henhold til hans egen forskrudde kodex.
Følelsesmessig er han fortsatt i puberteten, og rundt kvinner blir han usikker og forlegen, men han er intelligent, bereist, og han har reflekser som en klapperslange. I kombinasjon med hans sosiopatiske og paranoide tendenser er han en farlig mann å møte i strid.
Mange lesere vil nok synes Wolf in Shadow er rimelig kitsch. Spesielt når Shannows fiende er satanister: The Hellborn. The Satanlord. Det er et sammensurium av bibelske glansbilder og gresk mytologi, blandet med moderne satanisme – og da tenker jeg ikke på Black Metal og Varg Vikernes. Så det hjelper liksom ikke med velskrevne dialoger og gode beskrivelser; det hele blir en smule corny.
At Gemmell ikke har særlig peiling på skytevåpen, gjør heller ikke saken noe bedre. Joda, han har gjort research på type skytevåpen og ulike kalibere og revolvermodeller, men det stopper der. At noen skulle finne på å gjenoppfinne noe så tungvint som perkusjonsrevolvere, i stedet for å heller gjenutvikle tradisjonelle patroner med sentertenning, noe som slett ikke er så mye mer avansert om man kjenner til prinsippet, er rimelig urealistisk. Det er også mer realistisk at moderne semiautomatiske pistoler skulle overleve en apokalypse, enn revolvere fra midten av 1800-tallet. Desto mer latterlig er forfatterens beskrivelse av effekten av en kule på 110–150 gram.
«From his position above the campsite, Shannow watched the Zealots approach. His pistols leveled on the two men closest to Batik, he squeezed the triggers, and flame blossomed. The first of his targets was hurled from his feet; the second was slammed sideways as a bullet lodged in his brain.»
Her blir folk blåst ut av salen eller slått i bakken som om de skulle være truffet av en to-toms-fire og ikke en liten blykule. Dette er en effekt som hører hjemme i dårlige b-filmer sammen med gnistrende kuler og overdrevne eksplosjoner. Det har ingenting med virkeligheten å gjøre; myth busted!
«The other five screamed and charged. One went down with a bullet in the brain, and a second fell clutching his belly. A third reached Shannow, and the man’s hatchet flashed for his head, but Shannow blocked the blow with his right arm and thrust the left-hand pistol under the attacker’s chin. The top of his head flowered like a scarlet bloom.»
Er det flere enn undertegnede som må trekke på smilebåndet av forfatterens ordbruk? «[…] flame blossomed.»; «[…] top of his head flowered like a scarlet bloom.»; «[…] brains mushroomed from his skull […]» Jeg anser meg selv som en stor fan av David Gemmell, men dette blir for svulstig, og komisk.
Det er ikke dermed sagt at det ikke finnes gode elementer i Wolf in Shadow. Gemmell spinner en fascinerende verden, og karakterutviklingen har dybde og variasjon, men Wolf in Shadow er ikke en av hans beste.
Karakter: 6/10
I Dark Tower-serien blir folk “hurled from their feet” når revolvermannen Roland skyter dem. Ikke ulikt det du har beskrevet ovenfor. Kommentar til det, Erik?
Ikke annet enn at det er tilsvarende ulogisk. Det er en klassisk feil begått av folk som selv ikke har mye kjennskap til skytevåpen og lar seg påvirke av Hollywood; der gjelder jo ikke Newtons lover særlig mye. Dette ble testet i Mythbusters, hvor de hengte opp grisekadaver og skjøt på det med mange ulike kalibere. Noen av dem atskillig kraftigere enn det både Roland og JS vandrer rundt med. JS har endog bare .38, og det er veldig svakt i forhold til for eksempel .44 magnum, som Dirty Harry eier. Det er et moderne kaliber som ikke fantes i Det ville vesten. Hva Roland har husker jeg ikke. Uansett var det ikke merkbar bevegelse i grisekadaveret uansett hva de skjøt med – selv hagle på kloss hold, hvis jeg ikke husker feil. Anslagsenergien er rett og slett ikke stor nok. Massen til prosjektilet er for liten, og selv når du øker massen, vil bare resultatet være at prosjektilet lager større hull. Du blir ikke slengt noen veier. Forøvrig har jeg mange ganger tidligere kommentert Kings mangefulle kunnskap om skytevåpen. En klassisk feil er sammenblanding av hva som er automatrifle og hva som regnes som et maskingevær.
Så en slik klassisk feil gjør bøker/filmer dårlige? Jeg bare lurer. Jeg lar meg velvillig underholde av filmer/bøker selv om f.eks bruken av datamaskiner ikke er i nærheten av realistiske.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger man ser at hovedpersonen sitter med en datamaskin med Apple-logoen pent plassert på framsiden og når man ser skjermen er det overhode ikke “rett” OS. Dette er jo en “grusom” feil, men likevel, vi svelger det lett og koser oss videre.
Vel, det er en unødvendig overdramatisering som øker graden av urealisme. Effekten av kuler mot kropp har blitt seriøst nedjustert med årene. Bare sammenlign en gammel western med en gjennomsnitts moderne film. Det er ikke så ille som det var, og slike effekter er naturligvis overflødige. Se bare filmene til Michael Mann. Der er alt som har med våpen å gjøre så realistisk som mulig (på film). Likevel er filmene hans både underholdende og spennende. De er skikkelig gode, faktisk. Selvsagt lar jeg meg underholde av filmer som er “urealistiske”, men det er ikke alltid så overdrevet. Du får jo gjerne en respons når du skyter folk, men det er jo for det meste at de rykker til og mister balansen, eller bare faller døde til bakken. Men det verste jeg vet er faktisk gnistrende kuler. Det ser bare ufattelig teit ut.
Enig i dette med PC-er, enten det er Apple eller Dell. Jeg tolker det vanligvis til å være skreddersydde Linux-varianter, som f.eks. på Stargate: Atlantis. De bruker Dell, men ikke Windows. Men ofte blir det helt feil. Har ofte med at en laptop må ligge veldig lenge på settet og dermed ikke har strøm nok til å opprettholde samme skjermbildet. De klipper inn nytt skjermbilde i PP, og har ofte ikke nok peiling på IT til å skjønne at skjermbildet er feil. Har du lagt merke til hvor ofte Apple-logoen er dekket til? Pussig. Akkurat som ikke hver femte PC i USA er en Apple, liksom.